MENU
Nasze ceny
Przeczytaj fragment on-line
Forglem-meg-ei — om det, som ikke kan glemmes… Basert på en sann historie - ebook
Forglem-meg-ei — om det, som ikke kan glemmes… Basert på en sann historie - ebook
„Forglem-meg-ei — om det, som ikke kan glemmes… Basert på en sann historie” er en invitasjon til å dele mine traumatiske barndomsopplevelser. Det er en reise inn i de dypeste følelsene og emosjonene, gjennom fysisk og psykisk smerte, og kampen med stadig nye diagnoser. Samtidig er det et budskap om håp for dem som i barndommen opplevde marerittet med voldtekter, og som i voksenlivet aldri fikk hjelp eller støtte.
Ta publikacja spełnia wymagania dostępności zgodnie z dyrektywą EAA.
| Kategoria: | Biography & Autobiography |
| Język: | Inny |
| Zabezpieczenie: |
Watermark
|
| ISBN: | 978-83-8431-631-3 |
| Rozmiar pliku: | 2,3 MB |
FRAGMENT KSIĄŻKI
_„FORGLEM-MEG-EI, ELLER OM DET SOM IKKE KAN GLEMMES… BASERT PÅ EN SANN HISTORIE”_ er en invitasjon til å dele mine traumatiske barndomsopplevelser. Det er en reise inn i de dypeste følelsene og emosjonene, gjennom fysisk og psykisk smerte, og kampen med stadig nye diagnoser. Samtidig er det et budskap om håp for dem som i barndommen opplevde marerittet med voldtekter, og som i voksenlivet aldri fikk hjelp eller støtte. Boken gir praktiske råd til foreldre og omsorgspersoner om hvordan man kan forebygge seksuelle overgrep mot barn, og hva man kan gjøre hvis en slik tragedie allerede har funnet sted. Den tilbyr ideer om hvordan man kan leve med marerittet fra slike opplevelser og ikke bli gal. I tillegg inneholder den intervjuet med psykolog Dorota Maria Pietraszewska, som på en faglig måte forklarer hva kompleks PTSD er, og hvordan man kan «temme» traumer. Det er en biblioterapeutisk fortelling med elementer av kreativ visualisering, spesielt skrevet for mennesker med lignende erfaringer. Til slutt handler denne boken om å vise leserne at det er mulig å leve videre etter en slik tragedie! Med støtte fra kjærlige mennesker rundt oss og en vilje til å forvandle traumene til en styrke som kan brukes til å skape en ny og bedre verden for seg selv og sine nærmeste.Begynnelse
Hva i helvete er det? Den jenta er kanskje åtte eller ni år gammel! Og han er en jævla pedofil!
Og hva faen er det han sier til HENNE? _„Når mennesker elsker hverandre, så gjør de sånn._” Men faen, det gjelder vel ikke når HUN er åtte år, og han er i tjueårene!
_HUN prøver å ikke tenke på det som skjer nå. HUN ser på det halvåpne balkongvinduet og gardinen som beveger seg i vinden. Det er varmt. Solen titter inn i rommet, men den vil ikke fortelle noen om det som nettopp har skjedd her._
_Når det er over, ber han HENNE gå på badet og vaske seg. Blodet renner i tynne striper nedover de små lårene HENNES. Hele badekaret er sølt til. Det er HENNES blod. Fra i dag av — HENNES arv og forbannelse for resten av livet._
_Det var i dag barndommen HENNES tok slutt. Det vakre ansiktet HENNES er forvridd av smerte. Øynene HENNES blå som forglemmegei er tomme og livredde nå. HUN skriker ikke. HUN gråter ikke. Ikke nå. Det vil komme senere…_
Men jeg gråter når jeg ser på DENNE JENTA. Jeg er rasende, og jeg skulle gjerne fått tak i den jævelen og kuttet pikken hans opp med et barberblad, og deretter strødd salt på sårene. La den jævelen lide!
_Han tar HENNE ut av badekaret og holder HENNE tett inntil seg, mens han sier at dette er deres hemmelighet. Og han lover at nå skal HUN få synge i barnebandet hans. HUN har jo alltid drømt om det._
Dra til helvete, din jævla pedofil! — tenker jeg.
_HUN får et glimt av speilbildet sitt. Nå er øynene HENNES fulle av tårer. De drypper, én etter én, ned på det blodige gulvet. Og ansiktet HENNES er fortsatt forvridd i en ufattelig smerte. Og stillheten…_
Men vent!
Et øyeblikk!
DEN JENTA minner meg om noen…
DEN JENTA…
DEN JENTA, det er MEG.
Flashback.Første møte (tidlig på 1980-tallet, Øyelegeklinikken i Katowice, Polen)
— _Mamma, mamma! Sykepleieren sier at jeg lyver, at jeg ikke kan se! Men jeg kan virkelig ikke se! Si det til henne!_
Jeg går tilbake sammen med mamma som er lærer til sykepleierens kontor der øyeundersøkelsen blir gjort. Der fortsetter de og sjekker det høyre øyet mitt igjen. Jeg kan ikke se noe som helst av det som står på tavla som henger på veggen. Sykepleieren tar den ned og nærmer seg sakte med små skritt mens hun spør:
— _Ser du nå hva som står der oppe?_
— _Nei, jeg ser ikke noe_ — svarer jeg ærlig. Hun tar et skritt nærmere.
— _Og nå?_
— _Ingenting._ Ett skritt til.
— _Men nå kan du helt sikkert se noe?! _— spør hun irritert.
— _Nei, jeg kan ikke se noe! _— nå blir også jeg mer og mer irritert.
— _Madzia! Fortell sykepleieren hva du ser der oppe! _— mamma presser på.
— _Jeg ser ingenting!_
Sykepleieren er allerede på en håndsbredde fra meg og sier:
— _Nå må du se noe!_
— Jeg anstrenger meg hardt og ser til slutt tallet 4.
— _Og under det?_ — spør hun igjen.
— _Jeg ser ikke noe mer… _— svarer jeg stille.
Det viste seg at jeg har pluss (+7,5) dioptrier på høyre øye, og at jeg faktisk burde ha hatt skjeling. I tillegg til langsynthet, skrå astigmatisme og nedsatt syn. Mitt venstre øye fungerer perfekt — i hvert fall frem til jeg fyller 30. :). For da „bestemte øyet seg” for å gå ned til minus (-1,5), og nå er jeg som et batteri. Pluss og minus.
Sykepleieren henviser oss til datidens beste øyelegeklinikk i Francuska-gaten i Katowice. Etter flere timers venting, får vi legetime hos den berømte professor Gierek. Men jeg kjedet meg ikke for mye. Det var nemlig da jeg møtte DENNE MANNEN.
Han sitter i stolen ved siden av meg. En ung mann med langt hår og et karakteristisk arr i ansiktet. Arret minnet meg om det pappa har i nakken.
På fanget hans sitter ei lita jente med briller. Hun er på samme alder som meg. Hun heter Anna.
Mens vi snakket sammen, fortalte han at Anna spiller i barnebandet hans. Og da han nevnte musikk, sang og dans, glemte jeg alt annet, inkludert øyeundersøkelsen.
Alt jeg drømmer om er jo å synge! Og mannen fra sykehuset inviterte meg til opptaksprøve! Jeg tenker bare på å overtale moren min, for hun vil ikke at jeg skal synge. Men jeg vil det så inderlig. Jeg føler det i hjertet mitt. Pappa forstår meg, for han er musiker selv. Det er synd at han ikke bor hos oss lenger.
DENNE MANNEN fortalte at han var manageren til Krzysztof Krawczyk*, og at de reiser mye, opptrer på ulike scener og oppnår store suksesser.
Og det vil jeg også. Mer enn noe annet…
*Krzysztof Krawczyk (1946 — 2021) — polsk vocalist, gitarist og komponist.Samme år, allerede før den første voldtekten (opptaksprøve for barnemusikk- og dansegruppen, Katowice)
Heisen suser sakte oppover i denne gigantiske, forferdelige boligblokken. Det er én av flere slike i området. Blokkene kalles _„_stjerner_”_ fordi de visstnok skulle ligne stjerner ovenfra. Men de skremmer meg. Elendige betongkolosser. Men det er ikke så viktig nå, for om en stund skal jeg være med i et barneband og synge!
DENNE MANNEN står allerede og venter på oss da vi kommer fram. Jeg samler motet mitt og synger med all kraft jeg har, danser så godt jeg bare kan. Han sier at jeg har gjort det bra, og at resultatet vil komme i posten.
Endelig kommer brevet! Karakterene er ikke så høye som jeg hadde forventet, men det spiller ingen rolle — jeg kom inn! Og akkurat nå finnes det ingenting annet som betyr noe.
Mamma, pappa, jeg skal bli sanger!Noen måneder før seksuell overgrep (Sosnowiec/Katowice)
— _Hva er dette?_ — spør jeg DENNE MANNEN og ser undrende på kalkulatoren i det svarte, skinnkledde etuiet, som i hjørnet har noen merkelige små firkanter.
— _Det er en kalkulator med solcellebatterier. Når solstrålene treffer dem, lades batteriene opp, og kalkulatoren fungerer. Og her har du også en magisk sjokolade med bobler_ — legger han til.
— _Men jeg liker ikke søtsaker. Jeg liker løk best. Aller best! _— jeg smiler ved tanken på løk.
— _Denne sjokoladen vil du definitivt like. Jeg kjøpte den i Pewex*, spesielt til deg. Bare prøv den! _— han oppmuntrer meg med vennlig stemme.
Motvillig pakker jeg opp den enorme emballasjen og tar en bit. Sjokoladen er veldig myk og smelter i munnen. Jeg har aldri smakt noe lignende før. I kommunismens tid, som jeg lever i, er det svært vanskelig å få tak i god mat og delikatesser, som for eksempel ekte sjokolade. Men denne sjokoladen, med kua på pakken, smaker utrolig godt. Og den er fra Pewex. Spesielt til meg. Nam.
DENNE MANNEN tar vare på meg. Han kjøper gaver til meg og er så snill. Og han er 13 år eldre enn meg. Akkurat som pappa er eldre enn mamma. Jeg forstår fortsatt ikke hvorfor foreldrene mine skilte seg. Nå bor jeg sammen med mamma og min eldre halvsøster, men jeg savner pappa.
Jeg løper ut fra skolen og ser DENNE MANNEN. Han står og venter på meg, og han holder noe i hendene. Jeg løper bort til ham og spør nysgjerrig hva det er. Nok en gave til meg. En plakat av Krzysztof Krawczyk med autograf! Åh! Til meg! Jeg hopper av glede!
I øyekroken legger jeg merke til en lærer som ser på oss, men hun gjør ingenting.
Ingen reagerer.
Og ingen hjelper meg…
Men noen kunne ha reddet meg…
Kanskje du??
*Internt eksportselskap „Pewex” — polsk statseid virksomhet etablert i 1972 basert i Warszawa, ledende nettverk butikker og valutakiosker i PRL (Den Polske Folkerepublikken — historisk polsk stat som eksisterte i årene 1944–1989).Å leve i glemsel (fra dagen for den første voldtekten)
Det skjedde ikke!
Den voldtekten skjedde ikke!
JEG var ikke der!
Hodet mitt har glemt denne tragedien, slik at jeg kunne fortsette å leve. For du kan ikke leve med noe slikt når du bare er åtte år gammel.
Men kroppen min har aldri glemt. Tvert imot. Stadige infeksjoner. Endometriose. Adenomyose. Kronisk bekkensmertesyndrom. Spontanaborter. Stressmage. Posttraumatisk stresslidelse. Fibromyalgi. Høyt blodtrykk. Migrene. Multippel sklerose …
Første gang jeg ble voldtatt, var etter foreldrenes skilsmisse, da jeg i tillegg måtte håndtere smerten ved å bli skilt fra faren min og tapet av trygghetsfølelsen.
Med alle disse følelsene ble jeg stående alene. Helt alene.
Og ingen hjalp meg…
Etter voldtekten våknet jeg ofte skrikende om natta, liggende i et vått laken. Jeg hadde mareritt og var kaldsvett på kroppen. Jeg begynte å bli redd for mennesker og for at de skulle gjøre meg noe vondt. Særlig menn. Jeg ble rasende når moren tvang meg til å gå i kjoler og skjørt, fordi det ubevisst minnet meg om hvor lett tilgjengelig kroppen min da kunne bli. Men jeg fikk ikke lov til å kle meg slik jeg ønsket og hadde behov for å føle meg i det minste litt tryggere.
Jeg hatet det faktum at jeg var jente, men jeg forsto ikke hvorfor. Dypt inne følte jeg at jeg var annerledes. Ikke mindreverdig. Bare annerledes.
Jeg ville ikke la kvinneligheten min blomstre, fordi den var knyttet til smerte, blod, løgn og manipulasjon. Jeg følte det på kroppen, men jeg forsto fortsatt ikke hvorfor.
Da jeg vokste opp, forlot aldri denne frykten meg. Frykten for gutter, for intimitet, for tillit. For jeg hadde en gang stolt på en mann som sa at han elsket meg, men som bare utnyttet meg og merket meg for livet.Første menstruasjon (Julaften, slutten av 80-tallet/Sosnowiec)
— Jeg er en KVINNE! — erklærte jeg stolt til søsteren min og mamma.
Og det var den eneste gangen jeg følte stolthet over det å ha månedlige blødninger. Helt fra starten var det et mareritt for meg. Enorme smerter og store mengder blod som kunne strømme ut av meg i opptil to uker. Søvnløse netter med tilsølt sengetøy og en frustrasjon over at dette skulle ramme meg hver eneste måned. Sinne mot andre kvinner som ikke forsto at mensen min så slik ut. Mangelen på empati og støtte fra de nærmeste gjorde det hele verre.
På et tidspunkt prøvde jeg til og med å finne en løsning — menstruasjonsundertøy for natten. Jeg festet biter av en oppklippet plastpose bak på trusa, slik at jeg ikke skulle våkne opp i en seng, dynket i blod og føle meg som om jeg var med i en billig skrekkfilm. Dessverre viste dette patentet seg å være mislykket, for det ga bare gnagsår på rumpa.
Til slutt oppsøkte jeg en gynekolog for å få hjelp, men det eneste hun kom opp med var p-piller. Hun søkte ikke etter noen årsak, men valgte den enkleste utveien. Det var synd, for kanskje kunne jeg allerede da ha fått hjelp og straffe den jævelen som gjorde meg så vondt.
P.S. Nå kan man faktisk kjøpe menstruser med innebygde absorberende lag som forhindrer lekkasje.Den første gangen som aldri skjedde (videregående/Sosnowiec)
— _Det gjorde ikke så vondt!_ — sa jeg til kjæresten min.
— _Der ser du! Jeg sa jo det!_
— _Jeg hørte at det skulle være mye blod. Er det ikke sånn for meg?_ — jeg lurte høyt.
— _Eller kanskje du allerede har ligget med noen? Og jeg er ikke din første kjæreste i det hele tatt?_ — spurte han med et smil.
— _Kanskje…_
Så husket jeg at for lenge siden var det noen jeg hadde kysset. På ordentlig. Og at jeg fortalte historier om det, men at ingen trodde på meg. Kanskje da hadde jeg hatt en sjanse til et normalt liv, og muligheten til å straffe pedofilen ville ha kommet. De voksne sviktet meg. De var opptatt av seg selv og ikke av meg.
Jeg lurer på hvordan det er å ha den første gangen, når man virkelig ønsker det.
Når man kjenner den nysgjerrigheten og spenningen. Når alt er nytt, intenst og fullt av hemmeligheter.
Jeg vet ikke hvordan det er.
Og jeg kommer aldri til å få vite det…Møte etter mange år (slutten av 90-tallet, nattbuss, Sosnowiec)
_Herregud! Den gamle fyren, det er HAN! Faen ta meg! Hva skal jeg gjøre nå? Jeg må stikke av! Jeg må stoppe denne bussen! Men hvordan? Jeg kan ikke røre meg!_
_Jeg kommer til å spy, tisse på meg av frykt og så besvime!_
_Hva skal jeg gjøre? Hvor skal jeg gjemme meg? Gud, hjelp meg! Jeg er så varm og kald på samme tid. Og svetten renner nedover ryggen! Hjertet mitt slår som en galning!_
_Faen i helvete! Hva om han kjenner meg igjen? Heldigvis er jeg ikke så ung lenger, ikke som den jenta han er sammen med. Hvor gammel kan hun være? 13? Fy faen!_
_Jeg MÅ stikke av! Nå! Stopp den jævla bussen!!!! _— roper jeg i hodet mitt.
_Herregud! Endelig, min stopp!_
_Beina, kom igjen, beveg dere for faen!!!_
_O! Sånn, ja!_
_Ett skritt frem! Og ett til._
_Kom igjen, kom igjen! Faen, nei!_
_Første, andre, tredje trinn. Kom deg ut av denne dritten! Nå!_
_Og der er fortauet!_
_Ikke snu deg! Han må ikke se deg!_
_Hører du det?_
_Bussen kjører bort._
_Det går bra nå!_
_Uff._
_Helvete, bena mine skjelver. Heldigvis er det så mørkt ute._
_Å, faen! Jeg kommer til å kaste opp!_Fortidens ekko i voksenlivet (Neurologisk avdeling i Sosnowiec — psykologkonsultasjon/tidlig på 2000 — tallet)
— _Å, kjære Magdalena! Dette kan vi ikke jobbe med her, for slike tilfeller tar jeg meg ikke av. Men jeg skal henvise deg til en psykolog som har erfaring på dette området_ — sa terapeuten til meg.
— _Men det er jo ingenting! Det var bare et kyss!_ — forsvarte jeg meg.
— _Nei, nei. Det var ikke BARE et kyss. Og innerst inne vet du det. Du har bare ikke erkjent det enda. Men det må du gjøre! For din egen del._
— _Åh, nei. DEN MANNEN var jo bare snill mot meg. Det var alt!_ — jeg ville ikke høre på hva psykologen prøvde å fortelle meg.
— _Magdalena! Ikke tull med meg! Og gå i terapi så fort, som mulig. Har du noen som kan støtte deg gjennom dette?_ — spurte hun forsiktig.
— _Javisst!_ — svarte jeg og forsøkte å smile, selv om ansiktet allerede var forvrengt av en lammelse i ansiktsnerven.
Det var takket være denne psykologen at min marerittaktige reise tilbake i fortiden begynte. Uten støtte og uten snev av forståelse.Psykologisk terapi (Czeladź, tidlig på 2000 — tallet)
— _Hva mener du med at du kjenner ham?_ — jeg kan knapt tro det jeg hører.
— _Er du sikker på at det er DEN MANNEN? Han jobber fortsatt med barn_ — terapeuten var like sjokkerte som meg.
— _Det verste er at han helt sikkert fortsatt skader andre barn. Og jeg kan ikke gjøre noe med det. For det er allerede for sent… Den pedofile kommer aldri til å bli straffet for det han gjorde mot meg!_ — sier jeg med øynene fulle av tårer.
Ett år senere, etter terapien.
— _Fy faen! Jeg er så rå! Jeg klarte det! På under ett år!!! WOW!!! Jeg greide det helt alene! Alene!!! _— roper jeg ut i bilen, mens jeg kjører hjem fra den aller siste terapitimen.Flashback (Ustroń, Sanatorium, 2008)
SEND TIL: Psykologen
_Hei! I dag klarte jeg å minne meg på alt. Jeg er glad, men samtidig skremt over at dette er mitt liv. Hilsen, Magdalena._
SMS FRA: Psykologen
_Gratulerer, Magdalena! Jeg er også glad, men vær så snill å kontakte vaktpsykologen på sanatoriet. Det er viktig at du ikke er alene med dette nå._
_Med vennlig hilsen._
_— Hvis du trenger hjelp, så har jeg nattevakt på sanatoriet i dag. Dette er en tøff tid for deg akkurat nå. Mange pasienter har ikke klart å håndtere slike minner alene. Ring meg hvis du trenger noe_ — __ sier terapeuten bekymret.
_— Takk, men jeg klarer det selv. Nå, som jeg vet hva som har skjedd med meg, hva verre kan vel skje? Og jeg skal definitivt ikke gi pedofilen den tilfredsstillelsen. Jeg skal leve! Jeg skal ikke skade meg selv. Jeg lover_ — svarer jeg.
Jeg går tilbake til rommet mitt, og underveis lurer jeg på om jeg virkelig klarer dette selv?
Jeg kan ikke tro det. Er det virkelig meg dette har skjedd med??? Og hvorfor akkurat meg? Faen, det er helt uvirkelig!
Jeg legger meg i sengen og ringer til mannen min, som jeg var sammen med på den tiden. Han tar ikke telefonen på lenge, og når han endelig svarer, er han tydelig full og holder fest hjemme hos oss. Jeg mistet lyst til å snakke med ham. Jeg setter på Lipali* og lytter til teksten i sangen _„Upadam”/„Jeg faller”_:
_„Upadam, wciąż upadam_
_I długo lecę w dół_
_Podnoszę, się podnoszę_
_Tak wiele muszę mieć sił._
_Barwy dnia — ja w nich tonę_
_Myśli wirują po głowie_
_Chcę się swobodnie unosić_
_Zrzucam te betonowe buty._
_I wiem, że mogę_
_Wiem, że mogę_
_Choć mam pod skórą jakby strach_
_Lecz mimo tego wiem, że mogę_
_Zanurzyć się w bezmiarze dnia._
_(…)”._
— — — — — — — — — —
_„Jeg faller, faller fortsatt_
_Og jeg synker lenge ned_
_Jeg reiser meg, jeg reiser meg_
_Jeg trenger så mye styrke._
_Dagens farger — jeg drukner i dem_
_Tankene virvler rundt i hodet mitt_
_Jeg vil sveve fritt_
_Kaster av meg de tunge betongskoene._
_Og jeg vet at jeg kan_
_Jeg vet at jeg kan_
_Selv om frykten bor under huden min_
_Vet jeg likevel at jeg kan_
_Dykke ned i dagens uendelighet (…)”._
Jeg svelger tårene og sovner. I natt drømmer jeg om marerittet fra barndommen min…
*polsk bandet Lipali ble grunnlagt i 2000 basert på soloprosjektet til Tomek „Lipa” Lipnicki, et år etter oppløsningen av den legendariske gruppen Illusion.„Hva gjør du for deg selv?” (Nevrologisk behandling med Tramadol, det første tiåret av 2000 — tallet, Gliwice)
— _Doktor, dette er en helt annen hodepine enn migrene. Jeg legger meg med den, og jeg våkner med den. Jeg har så mye smerte i bakhodet mitt. Jeg kan ikke vri på nakken, for smerten er enorm. Hele skuldrene, nakken og bakhodet er stive. Øynene mine gjør også vondt. Ingen smertestillende hjelper lenger._
— _Jeg forstår. (…) Men hva gjør du for deg selv?_ — spør den kjekke nevrologen.
— _Hva gjør jeg for meg selv?_ — gjentar jeg uten å tenke.
— _Ja, hva gjør du for deg selv?_ — spør han med et smil.
— _Vel… Jeg tar vare på huset og mannen min. Jeg handler. Jeg stryker klær_ — ramser jeg opp.
— _Men det er ikke for deg selv. Jeg vil vite hva du gjør for din egen glede? _— spør han på nytt.
— _Jeg… jeg… Jeg vet ikke…_ — sier jeg stille.
— _Er det noe du kunne tenke deg å gjøre? _— spør han videre.
— _Hmmm… Jeg har alltid hatt lyst til å røyke pipe. Jeg kan ikke røyke sigaretter, for jeg har astma. Men pipen har alltid fascinert meg_ — sier jeg drømmende.
— _Hvorfor gjør du det ikke?_ — spør han nysgjerrig.
— _Mannen min sier at jeg ikke kan fordi jeg er syk _— svarer jeg sannferdig.
— _Vær så snill å kjøpe deg den pipa. Begynn endelig å tenke på deg selv, og ikke på andre. For det er der smertene kommer fra. Du har glemt deg selv. Og pipen er en veldig god idé. Man kan sette på musikk eller lese og røyke_ — smiler han til meg.
— _Ja, det skal jeg gjøre, doktor_ — sier jeg uten overbevisning.
Jeg oppsummerte besøket hos nevrologen for mannen min, og fikk til svar _„For en jævla lege!!!! Du har ikke lov til å røyke! Fordi du har astmaanfall!”_. Da var det noe inni meg som slo klikkene og gjorde opprør. Igjen. Akkurat som da han sa at jeg var for dum til å ta lappen (jeg har forresten allerede hatt det i 24 år) og da han forbød meg å klippe håret. Så jeg tenkte at jeg skulle kjøpe meg en pipe og bli kaptein på mitt eget skip. Men så gikk jeg tom for mot. Siden bursdagen min nærmet seg, spurte vennene mine hva jeg ønsket meg i gave. _„Jeg vil gjerne ha en pipe. Dere vet, en sånn til å røyke med. Fordi jeg er for redd til å kjøpe en selv… Men jeg ville blitt så glad!”._
Jeg fikk den!!!! Så glad jeg ble! Jeg fyrte den opp for første gang på bursdagen min, og til tross for at mannen min rynket på nesa, var jeg lykkelig som et barn. Og jeg følte i mitt hjerte at det var på tide å forandre noe. At jeg hadde fått nok av å være en marionett. Ikke mer manipulasjon, løgn og bedrag fra de som stod meg nærmest på den tiden. Nok med å gi, uten å få noe tilbake.
Heldigvis klarte jeg å bryte ut av dette ekteskapet. Og min vei mot helbredelse begynte. Ironisk nok, med nye sykdommer som dukket opp da jeg fant fred, støtte og betingelsesløs kjærlighet i mitt nye forhold. Jeg innså at jeg frem til da ikke hadde lyttet til meg selv og hadde gitt alt av meg selv til feil mennesker.
Fotografiet er tatt av Beata Lewicka fra Fabryka Kadru. Modell: meg. 2012. Dąbrowa Górnicza, Polen.Hvit skjørt, svarte stay — ups og en onanist (tidlig høst 2012, Sosnowiec)
_— Hva i helvete gjør du her?!? KOM DEG VEKK, ellers ringer jeg politiet!!! —_ skriker jeg til den unge gutten, og prøver å holde latteren tilbake. Utseendet hans skremmer og morer meg på samme tid.
— _Hører du ikke?! KOM DEG UT HERFRA!!!!_ — gjentar jeg, mens jeg stirrer på dette «misfosteret» i et hvitt skjørt, trukket opp, avslørende svarte stay — ups under. For en ironi! Jeg har jo selv på meg stay — ups, høye hæler og en kjole!
— _Vent litt! Bare la meg bli ferdig!_ — peser ekshibisjonisten.
— _Faen ta meg!!!! _— roper jeg igjen, idet jeg løfter telefonen til øret og løper mot heisen for å slippe unna.
Heldigvis står begge heisene i første etasje. Jeg skynder meg inn i den nærmeste og trekker dørene raskt igjen med fingrene. Jeg trykker på den utslitte knappen for 10. etasje, og heisen begynner straks å bevege seg oppover.
— _Faen!!! Hva i all verden var det der? En sånn galning har jeg aldri sett før! Gjennom hele livet har jeg møtt utallige perverse typer som har trakassert meg, forfulgt meg og blottet seg. Men å dukke opp i skjørt og stay — ups?! _— jeg ler for meg selv.
Jeg går av i etasjen min, åpner portdøren og løper nesten over hele korridoren til leiligheten min. Bare fortere, fortere. Plutselig har jeg blitt helt edru.
_Uff da! Nå er jeg trygg!_ — tenker jeg mens jeg låser døra bak meg. Kroppen min begynner å skjelve. Jeg setter meg på gulvet, i mørket. Jeg tør ikke slå på lyset i frykt for at den gale mannen skal se hvor jeg bor. Det er tross alt midt på natta, og de fleste naboene sover allerede.
Til slutt slår jeg lyset kun på badet. Hjertet banker fortsatt som besatt. Situasjonen i dag minner meg om hvor mange slike perverse typer jeg har møtt opp gjennom årene. Fra barneskolen frem til nå. Det har vært minst ti av dem. Og da tenker jeg bare på ekshibisjonister. En av dem fulgte etter meg fra universitetet i Katowice og gikk av på samme busstopp som meg. Da jeg skjønte at noe var galt, gikk jeg ikke hjem, men tok en annen retning. Jeg trodde jeg hadde kvittet meg med ham, men plutselig, i sidesynet, så jeg ham stå i den åpne døren til en gammel leiegård og onanere. Eller han som stakk pikken sin gjennom gjerdet på idrettsbanen da jeg gikk tur med hunden min og hadde tatt med bøker for å lese til eksamen i Stawiki — parken i Sosnowiec.Kjære navn — en ny begynnelse (Polen/Norge, 2012)
— _Du, jeg vet bare ikke hvordan jeg skal kalle ham? Han heter jo det samme som pedofilen het! _— sier jeg til venninnen min og tar en ny slurk av favorittkaffen min med grønn te.
— _Det er så vanskelig å overbevise meg selv om at han ikke er DEN MANNEN. Men jeg er redd for at jeg aldri skal klare å komme meg over det _— fortsetter jeg.
Da jeg reiste til Norge for første gang, bar jeg fortsatt på disse bekymringene. Hvordan kunne jeg elske et navn jeg hadde lært meg å hate? Hvordan kunne jeg forvandle denne avskyen, denne kvalmen og de blodige minnene til noe godt? Hvordan kunne jeg overvinne all den smerten, sorgen og sinnet? Og hvordan blir jeg kvitt den bitre smaken i munnen når jeg uttaler dette navnet?
Min nåværende ektemann viste seg å være en vidunderlig, kjærlig og forståelsesfull mann som støttet meg. Det var takket være ham — og vår oppriktige kjærlighet — at jeg klarte det. Han fikk meg til å glemme alt det vonde jeg hadde forbundet med dette navnet.
Nå er det det vakreste navnet jeg kan si. Det jeg sovner med, og det jeg flørter med. Med respekt, omsorg, takknemlighet og beundring.
_Pawełek_
_Pawcio_
_Min elskede …_
Dette navnet kommer til å følge meg resten av livet. Som det mest fantastiske og det som står mitt hjerte nærmest.
Dette navnet definerer meg ikke lenger som et voldtektsoffer fra barndommen. Nå definerer det meg som en kjærlig kone, en fantastisk kvinne og en lidenskapelig elskerinne.
_Magdalenka_
_Madzia_
_Hans lille hjerte…_
Fotografi: Fabryka Kadru. Modeller: oss. Norge, 2014.Året før pappas død (2017, Nienadówka)
Jeg er så glad for at vi klarte å komme hit til bryllupet til kusinen min. Selv om sykdommene mine fortsatt plager meg, ønsket jeg virkelig å være her. Og jeg klarte til og med å overtale pappa til å komme. Det føles som om jeg er på ferie her igjen. De kjente luktene, de velkjente, men likevel litt glemte stedene.
Jeg er hjemme.
Jeg har allerede bestemt meg for at jeg, etter så mange år, endelig vil dele det som har skjedd med meg med pappa. Han vet ingenting og jeg vil at han skal få vite det.
Min kjære Paweł sover på hotellsofaen, mens vi sitter og prater sammen — pappa og jeg.
— _Jeg må ta en til_ — sier jeg og tar en ny slurk av bryllupssnapsen.
Pappa ser på meg med forståelse og forventning.
— _Jeg må fortelle deg noe. Jeg VIL endelig fortelle deg. For jeg… For jeg ble…_ — stemmen min brister. Jeg svelger og prøver på nytt.
— _For jeg ble voldtatt som barn… —_ jeg stopper og bryter ut i gråt.
Det trengs ikke flere ord. Vi klemmer hverandre og gråter. Sammen…
Nå trenger jeg ikke lenger å skjule det. Jeg trenger ikke lenger å skjule meg selv. Jeg vet nå at det ikke var min feil.
Jeg kjenner ro og forståelse. Jeg burde ha stolt på andre mennesker for lenge siden. Men nå har jeg gjort det. Endelig…Liv i smerte — bekkenbunnsmyalgi (Gynekologisk poliklinikk, Drammen sykehus, 2019, Norge)
_— Mhm! Er det her det gjør vondt? På dette stedet? _— spør den norske gynekologen meg, mens hun kniper på underlivet mitt.
_— Au! Ja, her!_ — stønner jeg.
_— For du vet, kroppen vår husker både de gode og de vonde øyeblikkene vi har opplevd i livet. Kroppen din har husket voldtekten på en slik måte. Og nå reagerer den med denne smerten. Det er musklene i bekkenbunnen som gjør vondt —_ forklarer hun meg.
_— Hvilke jævla muskler?? Er du gal? Jeg lider hver eneste dag! Og dette er på grunn av muskler? Hva slags muskler? _— tankene raser rundt i hodet mitt.
_— Denne sykdommen kalles kronisk bekkenbunnssmertesyndrom (bekkenbunnsmyalgi). Den er veldig vanskelig å behandle, men fysioterapi for kvinner og en god terapeut kan hjelpe. Det kommer til å gå bra, Magdalena _— hun smiler til meg og stryker meg på hånden.
Diagnosen på denne sykdommen kostet meg flere år, flere legeskift og en god del grå hår.
Hverdagen min er å leve med den uutholdelige smerten i magen som lammer meg, og alt jeg kan gjøre, er å gråte. Det er et liv med en sykdom som det ikke finnes noen kur for.
Jeg synker ned i smerten, og i denne hjelpeløsheten har jeg ikke lenger krefter til å leve. Jeg vil ikke leve sånn!
Jeg tar en håndfull smertestillende, drikker sitronmelissete og smører meg med rosmarin — og lavendeloljer. Jeg ruller meg sammen i et teppe, sender Paweł en ny tårevåt emoji og gråter. Jeg sovner en stund, men en ny, kraftig krampe vekker meg fra søvnen.„Smertens blomst” av Edvard Munch
Hver gang kroppen og sjelen min omsluttes av lidelsens smertefulle grep, vender blikket mitt til et verk av min favorittnorske kunstner, Edvard Munch (1863–1944): „_Smertens blomst_” fra 1897. Gjennom fantasiens linse trer et fortryllende landskap frem — en hage fylt med blomster i alle slags farger og former, glitrende i solstrålene som bryter gjennom skyenes slør og folder seg ut i full blomst med hver tåre født av lidelsen.
De yngste er der også.
Gråtende forglemmegei…
Edvard Munch: Smertens blomst, 1897. Munchmuseet, Oslo.„Livet som ikke var”
_Jeg lengter etter ømheten uten skyld_
_og etter kjærligheten som ikke krever noe tilbake._
_Etter et håndtrykk når det er tungt_
_og etter glede som ikke trenger å skjules._
_Jeg lengter etter møter uten byrde_
_og støtte uten forventninger._
_Etter omsorg uten egoisme_
_og etter et hjerte uten manipulasjon._
_Jeg lengter etter netter uten mareritt_
_og etter den bekymringen uten å klandre._
_Etter ærlighet uten løgn_
_og ro uten tvang._
_Jeg lengter etter rop uten anger_
_og frykt uten panikk._
_Etter en klem når alt føles galt_
_og galskap uten å dømme._
_Jeg lengter etter tårer av glede_
_og lojalitet uten løgn._
_Etter feiringer uten bitre miner_
_og ordet «unnskyld» uten sarkasme._
_Jeg lengter etter det livet_
_som ikke var._
_Mars 2021, Norge._
Bildet av Karolina Kacprzak/Karo Illustrasjoner.
Hva i helvete er det? Den jenta er kanskje åtte eller ni år gammel! Og han er en jævla pedofil!
Og hva faen er det han sier til HENNE? _„Når mennesker elsker hverandre, så gjør de sånn._” Men faen, det gjelder vel ikke når HUN er åtte år, og han er i tjueårene!
_HUN prøver å ikke tenke på det som skjer nå. HUN ser på det halvåpne balkongvinduet og gardinen som beveger seg i vinden. Det er varmt. Solen titter inn i rommet, men den vil ikke fortelle noen om det som nettopp har skjedd her._
_Når det er over, ber han HENNE gå på badet og vaske seg. Blodet renner i tynne striper nedover de små lårene HENNES. Hele badekaret er sølt til. Det er HENNES blod. Fra i dag av — HENNES arv og forbannelse for resten av livet._
_Det var i dag barndommen HENNES tok slutt. Det vakre ansiktet HENNES er forvridd av smerte. Øynene HENNES blå som forglemmegei er tomme og livredde nå. HUN skriker ikke. HUN gråter ikke. Ikke nå. Det vil komme senere…_
Men jeg gråter når jeg ser på DENNE JENTA. Jeg er rasende, og jeg skulle gjerne fått tak i den jævelen og kuttet pikken hans opp med et barberblad, og deretter strødd salt på sårene. La den jævelen lide!
_Han tar HENNE ut av badekaret og holder HENNE tett inntil seg, mens han sier at dette er deres hemmelighet. Og han lover at nå skal HUN få synge i barnebandet hans. HUN har jo alltid drømt om det._
Dra til helvete, din jævla pedofil! — tenker jeg.
_HUN får et glimt av speilbildet sitt. Nå er øynene HENNES fulle av tårer. De drypper, én etter én, ned på det blodige gulvet. Og ansiktet HENNES er fortsatt forvridd i en ufattelig smerte. Og stillheten…_
Men vent!
Et øyeblikk!
DEN JENTA minner meg om noen…
DEN JENTA…
DEN JENTA, det er MEG.
Flashback.Første møte (tidlig på 1980-tallet, Øyelegeklinikken i Katowice, Polen)
— _Mamma, mamma! Sykepleieren sier at jeg lyver, at jeg ikke kan se! Men jeg kan virkelig ikke se! Si det til henne!_
Jeg går tilbake sammen med mamma som er lærer til sykepleierens kontor der øyeundersøkelsen blir gjort. Der fortsetter de og sjekker det høyre øyet mitt igjen. Jeg kan ikke se noe som helst av det som står på tavla som henger på veggen. Sykepleieren tar den ned og nærmer seg sakte med små skritt mens hun spør:
— _Ser du nå hva som står der oppe?_
— _Nei, jeg ser ikke noe_ — svarer jeg ærlig. Hun tar et skritt nærmere.
— _Og nå?_
— _Ingenting._ Ett skritt til.
— _Men nå kan du helt sikkert se noe?! _— spør hun irritert.
— _Nei, jeg kan ikke se noe! _— nå blir også jeg mer og mer irritert.
— _Madzia! Fortell sykepleieren hva du ser der oppe! _— mamma presser på.
— _Jeg ser ingenting!_
Sykepleieren er allerede på en håndsbredde fra meg og sier:
— _Nå må du se noe!_
— Jeg anstrenger meg hardt og ser til slutt tallet 4.
— _Og under det?_ — spør hun igjen.
— _Jeg ser ikke noe mer… _— svarer jeg stille.
Det viste seg at jeg har pluss (+7,5) dioptrier på høyre øye, og at jeg faktisk burde ha hatt skjeling. I tillegg til langsynthet, skrå astigmatisme og nedsatt syn. Mitt venstre øye fungerer perfekt — i hvert fall frem til jeg fyller 30. :). For da „bestemte øyet seg” for å gå ned til minus (-1,5), og nå er jeg som et batteri. Pluss og minus.
Sykepleieren henviser oss til datidens beste øyelegeklinikk i Francuska-gaten i Katowice. Etter flere timers venting, får vi legetime hos den berømte professor Gierek. Men jeg kjedet meg ikke for mye. Det var nemlig da jeg møtte DENNE MANNEN.
Han sitter i stolen ved siden av meg. En ung mann med langt hår og et karakteristisk arr i ansiktet. Arret minnet meg om det pappa har i nakken.
På fanget hans sitter ei lita jente med briller. Hun er på samme alder som meg. Hun heter Anna.
Mens vi snakket sammen, fortalte han at Anna spiller i barnebandet hans. Og da han nevnte musikk, sang og dans, glemte jeg alt annet, inkludert øyeundersøkelsen.
Alt jeg drømmer om er jo å synge! Og mannen fra sykehuset inviterte meg til opptaksprøve! Jeg tenker bare på å overtale moren min, for hun vil ikke at jeg skal synge. Men jeg vil det så inderlig. Jeg føler det i hjertet mitt. Pappa forstår meg, for han er musiker selv. Det er synd at han ikke bor hos oss lenger.
DENNE MANNEN fortalte at han var manageren til Krzysztof Krawczyk*, og at de reiser mye, opptrer på ulike scener og oppnår store suksesser.
Og det vil jeg også. Mer enn noe annet…
*Krzysztof Krawczyk (1946 — 2021) — polsk vocalist, gitarist og komponist.Samme år, allerede før den første voldtekten (opptaksprøve for barnemusikk- og dansegruppen, Katowice)
Heisen suser sakte oppover i denne gigantiske, forferdelige boligblokken. Det er én av flere slike i området. Blokkene kalles _„_stjerner_”_ fordi de visstnok skulle ligne stjerner ovenfra. Men de skremmer meg. Elendige betongkolosser. Men det er ikke så viktig nå, for om en stund skal jeg være med i et barneband og synge!
DENNE MANNEN står allerede og venter på oss da vi kommer fram. Jeg samler motet mitt og synger med all kraft jeg har, danser så godt jeg bare kan. Han sier at jeg har gjort det bra, og at resultatet vil komme i posten.
Endelig kommer brevet! Karakterene er ikke så høye som jeg hadde forventet, men det spiller ingen rolle — jeg kom inn! Og akkurat nå finnes det ingenting annet som betyr noe.
Mamma, pappa, jeg skal bli sanger!Noen måneder før seksuell overgrep (Sosnowiec/Katowice)
— _Hva er dette?_ — spør jeg DENNE MANNEN og ser undrende på kalkulatoren i det svarte, skinnkledde etuiet, som i hjørnet har noen merkelige små firkanter.
— _Det er en kalkulator med solcellebatterier. Når solstrålene treffer dem, lades batteriene opp, og kalkulatoren fungerer. Og her har du også en magisk sjokolade med bobler_ — legger han til.
— _Men jeg liker ikke søtsaker. Jeg liker løk best. Aller best! _— jeg smiler ved tanken på løk.
— _Denne sjokoladen vil du definitivt like. Jeg kjøpte den i Pewex*, spesielt til deg. Bare prøv den! _— han oppmuntrer meg med vennlig stemme.
Motvillig pakker jeg opp den enorme emballasjen og tar en bit. Sjokoladen er veldig myk og smelter i munnen. Jeg har aldri smakt noe lignende før. I kommunismens tid, som jeg lever i, er det svært vanskelig å få tak i god mat og delikatesser, som for eksempel ekte sjokolade. Men denne sjokoladen, med kua på pakken, smaker utrolig godt. Og den er fra Pewex. Spesielt til meg. Nam.
DENNE MANNEN tar vare på meg. Han kjøper gaver til meg og er så snill. Og han er 13 år eldre enn meg. Akkurat som pappa er eldre enn mamma. Jeg forstår fortsatt ikke hvorfor foreldrene mine skilte seg. Nå bor jeg sammen med mamma og min eldre halvsøster, men jeg savner pappa.
Jeg løper ut fra skolen og ser DENNE MANNEN. Han står og venter på meg, og han holder noe i hendene. Jeg løper bort til ham og spør nysgjerrig hva det er. Nok en gave til meg. En plakat av Krzysztof Krawczyk med autograf! Åh! Til meg! Jeg hopper av glede!
I øyekroken legger jeg merke til en lærer som ser på oss, men hun gjør ingenting.
Ingen reagerer.
Og ingen hjelper meg…
Men noen kunne ha reddet meg…
Kanskje du??
*Internt eksportselskap „Pewex” — polsk statseid virksomhet etablert i 1972 basert i Warszawa, ledende nettverk butikker og valutakiosker i PRL (Den Polske Folkerepublikken — historisk polsk stat som eksisterte i årene 1944–1989).Å leve i glemsel (fra dagen for den første voldtekten)
Det skjedde ikke!
Den voldtekten skjedde ikke!
JEG var ikke der!
Hodet mitt har glemt denne tragedien, slik at jeg kunne fortsette å leve. For du kan ikke leve med noe slikt når du bare er åtte år gammel.
Men kroppen min har aldri glemt. Tvert imot. Stadige infeksjoner. Endometriose. Adenomyose. Kronisk bekkensmertesyndrom. Spontanaborter. Stressmage. Posttraumatisk stresslidelse. Fibromyalgi. Høyt blodtrykk. Migrene. Multippel sklerose …
Første gang jeg ble voldtatt, var etter foreldrenes skilsmisse, da jeg i tillegg måtte håndtere smerten ved å bli skilt fra faren min og tapet av trygghetsfølelsen.
Med alle disse følelsene ble jeg stående alene. Helt alene.
Og ingen hjalp meg…
Etter voldtekten våknet jeg ofte skrikende om natta, liggende i et vått laken. Jeg hadde mareritt og var kaldsvett på kroppen. Jeg begynte å bli redd for mennesker og for at de skulle gjøre meg noe vondt. Særlig menn. Jeg ble rasende når moren tvang meg til å gå i kjoler og skjørt, fordi det ubevisst minnet meg om hvor lett tilgjengelig kroppen min da kunne bli. Men jeg fikk ikke lov til å kle meg slik jeg ønsket og hadde behov for å føle meg i det minste litt tryggere.
Jeg hatet det faktum at jeg var jente, men jeg forsto ikke hvorfor. Dypt inne følte jeg at jeg var annerledes. Ikke mindreverdig. Bare annerledes.
Jeg ville ikke la kvinneligheten min blomstre, fordi den var knyttet til smerte, blod, løgn og manipulasjon. Jeg følte det på kroppen, men jeg forsto fortsatt ikke hvorfor.
Da jeg vokste opp, forlot aldri denne frykten meg. Frykten for gutter, for intimitet, for tillit. For jeg hadde en gang stolt på en mann som sa at han elsket meg, men som bare utnyttet meg og merket meg for livet.Første menstruasjon (Julaften, slutten av 80-tallet/Sosnowiec)
— Jeg er en KVINNE! — erklærte jeg stolt til søsteren min og mamma.
Og det var den eneste gangen jeg følte stolthet over det å ha månedlige blødninger. Helt fra starten var det et mareritt for meg. Enorme smerter og store mengder blod som kunne strømme ut av meg i opptil to uker. Søvnløse netter med tilsølt sengetøy og en frustrasjon over at dette skulle ramme meg hver eneste måned. Sinne mot andre kvinner som ikke forsto at mensen min så slik ut. Mangelen på empati og støtte fra de nærmeste gjorde det hele verre.
På et tidspunkt prøvde jeg til og med å finne en løsning — menstruasjonsundertøy for natten. Jeg festet biter av en oppklippet plastpose bak på trusa, slik at jeg ikke skulle våkne opp i en seng, dynket i blod og føle meg som om jeg var med i en billig skrekkfilm. Dessverre viste dette patentet seg å være mislykket, for det ga bare gnagsår på rumpa.
Til slutt oppsøkte jeg en gynekolog for å få hjelp, men det eneste hun kom opp med var p-piller. Hun søkte ikke etter noen årsak, men valgte den enkleste utveien. Det var synd, for kanskje kunne jeg allerede da ha fått hjelp og straffe den jævelen som gjorde meg så vondt.
P.S. Nå kan man faktisk kjøpe menstruser med innebygde absorberende lag som forhindrer lekkasje.Den første gangen som aldri skjedde (videregående/Sosnowiec)
— _Det gjorde ikke så vondt!_ — sa jeg til kjæresten min.
— _Der ser du! Jeg sa jo det!_
— _Jeg hørte at det skulle være mye blod. Er det ikke sånn for meg?_ — jeg lurte høyt.
— _Eller kanskje du allerede har ligget med noen? Og jeg er ikke din første kjæreste i det hele tatt?_ — spurte han med et smil.
— _Kanskje…_
Så husket jeg at for lenge siden var det noen jeg hadde kysset. På ordentlig. Og at jeg fortalte historier om det, men at ingen trodde på meg. Kanskje da hadde jeg hatt en sjanse til et normalt liv, og muligheten til å straffe pedofilen ville ha kommet. De voksne sviktet meg. De var opptatt av seg selv og ikke av meg.
Jeg lurer på hvordan det er å ha den første gangen, når man virkelig ønsker det.
Når man kjenner den nysgjerrigheten og spenningen. Når alt er nytt, intenst og fullt av hemmeligheter.
Jeg vet ikke hvordan det er.
Og jeg kommer aldri til å få vite det…Møte etter mange år (slutten av 90-tallet, nattbuss, Sosnowiec)
_Herregud! Den gamle fyren, det er HAN! Faen ta meg! Hva skal jeg gjøre nå? Jeg må stikke av! Jeg må stoppe denne bussen! Men hvordan? Jeg kan ikke røre meg!_
_Jeg kommer til å spy, tisse på meg av frykt og så besvime!_
_Hva skal jeg gjøre? Hvor skal jeg gjemme meg? Gud, hjelp meg! Jeg er så varm og kald på samme tid. Og svetten renner nedover ryggen! Hjertet mitt slår som en galning!_
_Faen i helvete! Hva om han kjenner meg igjen? Heldigvis er jeg ikke så ung lenger, ikke som den jenta han er sammen med. Hvor gammel kan hun være? 13? Fy faen!_
_Jeg MÅ stikke av! Nå! Stopp den jævla bussen!!!! _— roper jeg i hodet mitt.
_Herregud! Endelig, min stopp!_
_Beina, kom igjen, beveg dere for faen!!!_
_O! Sånn, ja!_
_Ett skritt frem! Og ett til._
_Kom igjen, kom igjen! Faen, nei!_
_Første, andre, tredje trinn. Kom deg ut av denne dritten! Nå!_
_Og der er fortauet!_
_Ikke snu deg! Han må ikke se deg!_
_Hører du det?_
_Bussen kjører bort._
_Det går bra nå!_
_Uff._
_Helvete, bena mine skjelver. Heldigvis er det så mørkt ute._
_Å, faen! Jeg kommer til å kaste opp!_Fortidens ekko i voksenlivet (Neurologisk avdeling i Sosnowiec — psykologkonsultasjon/tidlig på 2000 — tallet)
— _Å, kjære Magdalena! Dette kan vi ikke jobbe med her, for slike tilfeller tar jeg meg ikke av. Men jeg skal henvise deg til en psykolog som har erfaring på dette området_ — sa terapeuten til meg.
— _Men det er jo ingenting! Det var bare et kyss!_ — forsvarte jeg meg.
— _Nei, nei. Det var ikke BARE et kyss. Og innerst inne vet du det. Du har bare ikke erkjent det enda. Men det må du gjøre! For din egen del._
— _Åh, nei. DEN MANNEN var jo bare snill mot meg. Det var alt!_ — jeg ville ikke høre på hva psykologen prøvde å fortelle meg.
— _Magdalena! Ikke tull med meg! Og gå i terapi så fort, som mulig. Har du noen som kan støtte deg gjennom dette?_ — spurte hun forsiktig.
— _Javisst!_ — svarte jeg og forsøkte å smile, selv om ansiktet allerede var forvrengt av en lammelse i ansiktsnerven.
Det var takket være denne psykologen at min marerittaktige reise tilbake i fortiden begynte. Uten støtte og uten snev av forståelse.Psykologisk terapi (Czeladź, tidlig på 2000 — tallet)
— _Hva mener du med at du kjenner ham?_ — jeg kan knapt tro det jeg hører.
— _Er du sikker på at det er DEN MANNEN? Han jobber fortsatt med barn_ — terapeuten var like sjokkerte som meg.
— _Det verste er at han helt sikkert fortsatt skader andre barn. Og jeg kan ikke gjøre noe med det. For det er allerede for sent… Den pedofile kommer aldri til å bli straffet for det han gjorde mot meg!_ — sier jeg med øynene fulle av tårer.
Ett år senere, etter terapien.
— _Fy faen! Jeg er så rå! Jeg klarte det! På under ett år!!! WOW!!! Jeg greide det helt alene! Alene!!! _— roper jeg ut i bilen, mens jeg kjører hjem fra den aller siste terapitimen.Flashback (Ustroń, Sanatorium, 2008)
SEND TIL: Psykologen
_Hei! I dag klarte jeg å minne meg på alt. Jeg er glad, men samtidig skremt over at dette er mitt liv. Hilsen, Magdalena._
SMS FRA: Psykologen
_Gratulerer, Magdalena! Jeg er også glad, men vær så snill å kontakte vaktpsykologen på sanatoriet. Det er viktig at du ikke er alene med dette nå._
_Med vennlig hilsen._
_— Hvis du trenger hjelp, så har jeg nattevakt på sanatoriet i dag. Dette er en tøff tid for deg akkurat nå. Mange pasienter har ikke klart å håndtere slike minner alene. Ring meg hvis du trenger noe_ — __ sier terapeuten bekymret.
_— Takk, men jeg klarer det selv. Nå, som jeg vet hva som har skjedd med meg, hva verre kan vel skje? Og jeg skal definitivt ikke gi pedofilen den tilfredsstillelsen. Jeg skal leve! Jeg skal ikke skade meg selv. Jeg lover_ — svarer jeg.
Jeg går tilbake til rommet mitt, og underveis lurer jeg på om jeg virkelig klarer dette selv?
Jeg kan ikke tro det. Er det virkelig meg dette har skjedd med??? Og hvorfor akkurat meg? Faen, det er helt uvirkelig!
Jeg legger meg i sengen og ringer til mannen min, som jeg var sammen med på den tiden. Han tar ikke telefonen på lenge, og når han endelig svarer, er han tydelig full og holder fest hjemme hos oss. Jeg mistet lyst til å snakke med ham. Jeg setter på Lipali* og lytter til teksten i sangen _„Upadam”/„Jeg faller”_:
_„Upadam, wciąż upadam_
_I długo lecę w dół_
_Podnoszę, się podnoszę_
_Tak wiele muszę mieć sił._
_Barwy dnia — ja w nich tonę_
_Myśli wirują po głowie_
_Chcę się swobodnie unosić_
_Zrzucam te betonowe buty._
_I wiem, że mogę_
_Wiem, że mogę_
_Choć mam pod skórą jakby strach_
_Lecz mimo tego wiem, że mogę_
_Zanurzyć się w bezmiarze dnia._
_(…)”._
— — — — — — — — — —
_„Jeg faller, faller fortsatt_
_Og jeg synker lenge ned_
_Jeg reiser meg, jeg reiser meg_
_Jeg trenger så mye styrke._
_Dagens farger — jeg drukner i dem_
_Tankene virvler rundt i hodet mitt_
_Jeg vil sveve fritt_
_Kaster av meg de tunge betongskoene._
_Og jeg vet at jeg kan_
_Jeg vet at jeg kan_
_Selv om frykten bor under huden min_
_Vet jeg likevel at jeg kan_
_Dykke ned i dagens uendelighet (…)”._
Jeg svelger tårene og sovner. I natt drømmer jeg om marerittet fra barndommen min…
*polsk bandet Lipali ble grunnlagt i 2000 basert på soloprosjektet til Tomek „Lipa” Lipnicki, et år etter oppløsningen av den legendariske gruppen Illusion.„Hva gjør du for deg selv?” (Nevrologisk behandling med Tramadol, det første tiåret av 2000 — tallet, Gliwice)
— _Doktor, dette er en helt annen hodepine enn migrene. Jeg legger meg med den, og jeg våkner med den. Jeg har så mye smerte i bakhodet mitt. Jeg kan ikke vri på nakken, for smerten er enorm. Hele skuldrene, nakken og bakhodet er stive. Øynene mine gjør også vondt. Ingen smertestillende hjelper lenger._
— _Jeg forstår. (…) Men hva gjør du for deg selv?_ — spør den kjekke nevrologen.
— _Hva gjør jeg for meg selv?_ — gjentar jeg uten å tenke.
— _Ja, hva gjør du for deg selv?_ — spør han med et smil.
— _Vel… Jeg tar vare på huset og mannen min. Jeg handler. Jeg stryker klær_ — ramser jeg opp.
— _Men det er ikke for deg selv. Jeg vil vite hva du gjør for din egen glede? _— spør han på nytt.
— _Jeg… jeg… Jeg vet ikke…_ — sier jeg stille.
— _Er det noe du kunne tenke deg å gjøre? _— spør han videre.
— _Hmmm… Jeg har alltid hatt lyst til å røyke pipe. Jeg kan ikke røyke sigaretter, for jeg har astma. Men pipen har alltid fascinert meg_ — sier jeg drømmende.
— _Hvorfor gjør du det ikke?_ — spør han nysgjerrig.
— _Mannen min sier at jeg ikke kan fordi jeg er syk _— svarer jeg sannferdig.
— _Vær så snill å kjøpe deg den pipa. Begynn endelig å tenke på deg selv, og ikke på andre. For det er der smertene kommer fra. Du har glemt deg selv. Og pipen er en veldig god idé. Man kan sette på musikk eller lese og røyke_ — smiler han til meg.
— _Ja, det skal jeg gjøre, doktor_ — sier jeg uten overbevisning.
Jeg oppsummerte besøket hos nevrologen for mannen min, og fikk til svar _„For en jævla lege!!!! Du har ikke lov til å røyke! Fordi du har astmaanfall!”_. Da var det noe inni meg som slo klikkene og gjorde opprør. Igjen. Akkurat som da han sa at jeg var for dum til å ta lappen (jeg har forresten allerede hatt det i 24 år) og da han forbød meg å klippe håret. Så jeg tenkte at jeg skulle kjøpe meg en pipe og bli kaptein på mitt eget skip. Men så gikk jeg tom for mot. Siden bursdagen min nærmet seg, spurte vennene mine hva jeg ønsket meg i gave. _„Jeg vil gjerne ha en pipe. Dere vet, en sånn til å røyke med. Fordi jeg er for redd til å kjøpe en selv… Men jeg ville blitt så glad!”._
Jeg fikk den!!!! Så glad jeg ble! Jeg fyrte den opp for første gang på bursdagen min, og til tross for at mannen min rynket på nesa, var jeg lykkelig som et barn. Og jeg følte i mitt hjerte at det var på tide å forandre noe. At jeg hadde fått nok av å være en marionett. Ikke mer manipulasjon, løgn og bedrag fra de som stod meg nærmest på den tiden. Nok med å gi, uten å få noe tilbake.
Heldigvis klarte jeg å bryte ut av dette ekteskapet. Og min vei mot helbredelse begynte. Ironisk nok, med nye sykdommer som dukket opp da jeg fant fred, støtte og betingelsesløs kjærlighet i mitt nye forhold. Jeg innså at jeg frem til da ikke hadde lyttet til meg selv og hadde gitt alt av meg selv til feil mennesker.
Fotografiet er tatt av Beata Lewicka fra Fabryka Kadru. Modell: meg. 2012. Dąbrowa Górnicza, Polen.Hvit skjørt, svarte stay — ups og en onanist (tidlig høst 2012, Sosnowiec)
_— Hva i helvete gjør du her?!? KOM DEG VEKK, ellers ringer jeg politiet!!! —_ skriker jeg til den unge gutten, og prøver å holde latteren tilbake. Utseendet hans skremmer og morer meg på samme tid.
— _Hører du ikke?! KOM DEG UT HERFRA!!!!_ — gjentar jeg, mens jeg stirrer på dette «misfosteret» i et hvitt skjørt, trukket opp, avslørende svarte stay — ups under. For en ironi! Jeg har jo selv på meg stay — ups, høye hæler og en kjole!
— _Vent litt! Bare la meg bli ferdig!_ — peser ekshibisjonisten.
— _Faen ta meg!!!! _— roper jeg igjen, idet jeg løfter telefonen til øret og løper mot heisen for å slippe unna.
Heldigvis står begge heisene i første etasje. Jeg skynder meg inn i den nærmeste og trekker dørene raskt igjen med fingrene. Jeg trykker på den utslitte knappen for 10. etasje, og heisen begynner straks å bevege seg oppover.
— _Faen!!! Hva i all verden var det der? En sånn galning har jeg aldri sett før! Gjennom hele livet har jeg møtt utallige perverse typer som har trakassert meg, forfulgt meg og blottet seg. Men å dukke opp i skjørt og stay — ups?! _— jeg ler for meg selv.
Jeg går av i etasjen min, åpner portdøren og løper nesten over hele korridoren til leiligheten min. Bare fortere, fortere. Plutselig har jeg blitt helt edru.
_Uff da! Nå er jeg trygg!_ — tenker jeg mens jeg låser døra bak meg. Kroppen min begynner å skjelve. Jeg setter meg på gulvet, i mørket. Jeg tør ikke slå på lyset i frykt for at den gale mannen skal se hvor jeg bor. Det er tross alt midt på natta, og de fleste naboene sover allerede.
Til slutt slår jeg lyset kun på badet. Hjertet banker fortsatt som besatt. Situasjonen i dag minner meg om hvor mange slike perverse typer jeg har møtt opp gjennom årene. Fra barneskolen frem til nå. Det har vært minst ti av dem. Og da tenker jeg bare på ekshibisjonister. En av dem fulgte etter meg fra universitetet i Katowice og gikk av på samme busstopp som meg. Da jeg skjønte at noe var galt, gikk jeg ikke hjem, men tok en annen retning. Jeg trodde jeg hadde kvittet meg med ham, men plutselig, i sidesynet, så jeg ham stå i den åpne døren til en gammel leiegård og onanere. Eller han som stakk pikken sin gjennom gjerdet på idrettsbanen da jeg gikk tur med hunden min og hadde tatt med bøker for å lese til eksamen i Stawiki — parken i Sosnowiec.Kjære navn — en ny begynnelse (Polen/Norge, 2012)
— _Du, jeg vet bare ikke hvordan jeg skal kalle ham? Han heter jo det samme som pedofilen het! _— sier jeg til venninnen min og tar en ny slurk av favorittkaffen min med grønn te.
— _Det er så vanskelig å overbevise meg selv om at han ikke er DEN MANNEN. Men jeg er redd for at jeg aldri skal klare å komme meg over det _— fortsetter jeg.
Da jeg reiste til Norge for første gang, bar jeg fortsatt på disse bekymringene. Hvordan kunne jeg elske et navn jeg hadde lært meg å hate? Hvordan kunne jeg forvandle denne avskyen, denne kvalmen og de blodige minnene til noe godt? Hvordan kunne jeg overvinne all den smerten, sorgen og sinnet? Og hvordan blir jeg kvitt den bitre smaken i munnen når jeg uttaler dette navnet?
Min nåværende ektemann viste seg å være en vidunderlig, kjærlig og forståelsesfull mann som støttet meg. Det var takket være ham — og vår oppriktige kjærlighet — at jeg klarte det. Han fikk meg til å glemme alt det vonde jeg hadde forbundet med dette navnet.
Nå er det det vakreste navnet jeg kan si. Det jeg sovner med, og det jeg flørter med. Med respekt, omsorg, takknemlighet og beundring.
_Pawełek_
_Pawcio_
_Min elskede …_
Dette navnet kommer til å følge meg resten av livet. Som det mest fantastiske og det som står mitt hjerte nærmest.
Dette navnet definerer meg ikke lenger som et voldtektsoffer fra barndommen. Nå definerer det meg som en kjærlig kone, en fantastisk kvinne og en lidenskapelig elskerinne.
_Magdalenka_
_Madzia_
_Hans lille hjerte…_
Fotografi: Fabryka Kadru. Modeller: oss. Norge, 2014.Året før pappas død (2017, Nienadówka)
Jeg er så glad for at vi klarte å komme hit til bryllupet til kusinen min. Selv om sykdommene mine fortsatt plager meg, ønsket jeg virkelig å være her. Og jeg klarte til og med å overtale pappa til å komme. Det føles som om jeg er på ferie her igjen. De kjente luktene, de velkjente, men likevel litt glemte stedene.
Jeg er hjemme.
Jeg har allerede bestemt meg for at jeg, etter så mange år, endelig vil dele det som har skjedd med meg med pappa. Han vet ingenting og jeg vil at han skal få vite det.
Min kjære Paweł sover på hotellsofaen, mens vi sitter og prater sammen — pappa og jeg.
— _Jeg må ta en til_ — sier jeg og tar en ny slurk av bryllupssnapsen.
Pappa ser på meg med forståelse og forventning.
— _Jeg må fortelle deg noe. Jeg VIL endelig fortelle deg. For jeg… For jeg ble…_ — stemmen min brister. Jeg svelger og prøver på nytt.
— _For jeg ble voldtatt som barn… —_ jeg stopper og bryter ut i gråt.
Det trengs ikke flere ord. Vi klemmer hverandre og gråter. Sammen…
Nå trenger jeg ikke lenger å skjule det. Jeg trenger ikke lenger å skjule meg selv. Jeg vet nå at det ikke var min feil.
Jeg kjenner ro og forståelse. Jeg burde ha stolt på andre mennesker for lenge siden. Men nå har jeg gjort det. Endelig…Liv i smerte — bekkenbunnsmyalgi (Gynekologisk poliklinikk, Drammen sykehus, 2019, Norge)
_— Mhm! Er det her det gjør vondt? På dette stedet? _— spør den norske gynekologen meg, mens hun kniper på underlivet mitt.
_— Au! Ja, her!_ — stønner jeg.
_— For du vet, kroppen vår husker både de gode og de vonde øyeblikkene vi har opplevd i livet. Kroppen din har husket voldtekten på en slik måte. Og nå reagerer den med denne smerten. Det er musklene i bekkenbunnen som gjør vondt —_ forklarer hun meg.
_— Hvilke jævla muskler?? Er du gal? Jeg lider hver eneste dag! Og dette er på grunn av muskler? Hva slags muskler? _— tankene raser rundt i hodet mitt.
_— Denne sykdommen kalles kronisk bekkenbunnssmertesyndrom (bekkenbunnsmyalgi). Den er veldig vanskelig å behandle, men fysioterapi for kvinner og en god terapeut kan hjelpe. Det kommer til å gå bra, Magdalena _— hun smiler til meg og stryker meg på hånden.
Diagnosen på denne sykdommen kostet meg flere år, flere legeskift og en god del grå hår.
Hverdagen min er å leve med den uutholdelige smerten i magen som lammer meg, og alt jeg kan gjøre, er å gråte. Det er et liv med en sykdom som det ikke finnes noen kur for.
Jeg synker ned i smerten, og i denne hjelpeløsheten har jeg ikke lenger krefter til å leve. Jeg vil ikke leve sånn!
Jeg tar en håndfull smertestillende, drikker sitronmelissete og smører meg med rosmarin — og lavendeloljer. Jeg ruller meg sammen i et teppe, sender Paweł en ny tårevåt emoji og gråter. Jeg sovner en stund, men en ny, kraftig krampe vekker meg fra søvnen.„Smertens blomst” av Edvard Munch
Hver gang kroppen og sjelen min omsluttes av lidelsens smertefulle grep, vender blikket mitt til et verk av min favorittnorske kunstner, Edvard Munch (1863–1944): „_Smertens blomst_” fra 1897. Gjennom fantasiens linse trer et fortryllende landskap frem — en hage fylt med blomster i alle slags farger og former, glitrende i solstrålene som bryter gjennom skyenes slør og folder seg ut i full blomst med hver tåre født av lidelsen.
De yngste er der også.
Gråtende forglemmegei…
Edvard Munch: Smertens blomst, 1897. Munchmuseet, Oslo.„Livet som ikke var”
_Jeg lengter etter ømheten uten skyld_
_og etter kjærligheten som ikke krever noe tilbake._
_Etter et håndtrykk når det er tungt_
_og etter glede som ikke trenger å skjules._
_Jeg lengter etter møter uten byrde_
_og støtte uten forventninger._
_Etter omsorg uten egoisme_
_og etter et hjerte uten manipulasjon._
_Jeg lengter etter netter uten mareritt_
_og etter den bekymringen uten å klandre._
_Etter ærlighet uten løgn_
_og ro uten tvang._
_Jeg lengter etter rop uten anger_
_og frykt uten panikk._
_Etter en klem når alt føles galt_
_og galskap uten å dømme._
_Jeg lengter etter tårer av glede_
_og lojalitet uten løgn._
_Etter feiringer uten bitre miner_
_og ordet «unnskyld» uten sarkasme._
_Jeg lengter etter det livet_
_som ikke var._
_Mars 2021, Norge._
Bildet av Karolina Kacprzak/Karo Illustrasjoner.
więcej..
